Siden vi nå har gått inn i et nytt tiår var det en naturlig tanke at det ville være på sin plass med en slags oppsummering av tiåret som er forbi innen film, altså 2000-tallet . Det kan gjøres på mange ulike måter, men valget falt altså på å lage en liste der vi presenterer de 100 beste filmene, det vil si våre favoritter, fra det forrige tiåret, og det er ingen enkel sak. For å få til dette samlet vi sammen nominasjonslister fra ti medlemmer fra redaksjonen; Sundance (KK), Night (TP), Burtol (HGH), Blausen (AA), KrisBl (KB), Nibbler (ML), Athorb (AB), Bob_3 (SB), Filmo (SH) og Outze (MO); der alle la fram sine tjue favorittfilmer fra tiåret, som ble satt inn i et poengsystem for så å kunne utarbeides til en samlet og endelig liste. Plussiden med dette er selvsagt at vi dermed har fått en demokratisk liste, en variert liste som representerer vidt forskjellige preferanser og smaksløker, og som slik har både bredde og særpreg samtidig. Det negative blir naturligvis at vi respektivt må akseptere filmer på listen som vi personlig ikke ville hatt med, eller som vi kanskje ikke har sett, men slik er vel også opplevelsen for dere som leser og da kan vi jo si at det er rettferdig.

Det er vel alt vi trenger å si og da kan vi presentere vår liste over de 100 beste filmene fra 2000-tallet, noe vi gjør i ti ulike saker som vil bli presentert i løpet av februar, og vi fortsetter her med film 90 til 81.

90. Battle for Haditha (2007)

Regi: Nick Broomfield   Skrevet av: SH

Dokumentarisk krigsfilm fra Irak-krigen om den grusomme Haditha-massakren, der 24 sivile irakere ble slaktet ned av amerikanske tropper. Filmen skildrer godt hvordan misforståelser og overreaksjoner kan få fatale konsekvenser under militære opperasjoner. Det er ikke vanskelig å oppdage at regissøren Nick Broomfield hadde en lang erfaring fra dokumentarfilm før han lagde denne. Battle for Haditha er så realistisk at man stadig vekk må klipe seg i armen for å minne seg selv om at dette ikke er en dokumentar. Selv om filmen har fått en ganske lunken mottakelse fra kritikere, kan man ikke nekte for at Broomfield har tatt tak i en viktig og høyst aktuell konflikt, rammet det inn i realistiske virkemidler, samt å refse Bush-regimet så det suser uten å framstille situasjonen ensidig. 

89. Workingman's Death (2005)

Regi: Michael Glawogger   Skrevet av: AA

En dokumentar i pure cinema-tradisjonen, uten narrasjon og ordentlig kontekst. Vidvinkelkameraet følger mennesker som arbeider under noen av de verste forholdene du kan tenke deg. Regissør Michael Glawogger serverer nydelige bilder fra levekår du alt annet enn vil oppleve selv. Hvor langt er mennesket villig til å gå for å overleve?

88. The Last King of Scotland (2006)

Regi: Kevin MacDonald   Skrevet av: HGH

The Last King of Scotland byr på en frisk og velfungerende kombinasjon av fakta og fiksjon. I bunnen finner vi en relativt presis historisk gjengivelse av den meget eksentriske Idi Amin, og over dette har man brodert inn en historie som bare delvis er hentet fra virkeligheten. Med det sagt, er det i realiteten valget av hovedrolleinnehaver som gjør denne filmen til noe helt utenom det vanlige. Forest Whitaker presterer nemlig intet mindre enn sitt livs rolle, og ble også belønnet med Oscar-, Bafta-, Golden Globe- og Screen Actors' Guild-awards for beste mannlige hovedrolle. Særdeles velfortjent, for det er nok ingen som kunne gjort det bedre. En riv ruskende gal manns tanker og handlinger har muligens ikke blitt dramatisert på noen sterkere måte de siste 10 årene.

87. O Brother, Where Art Thou? (2000)

Regi: Joel & Ethan Coen   Skrevet av: AB

Ved første øyekast en typisk Coen-komedie (et noe urettferdig uttrykk å bruke når brødrenes filmer stort sett har hvert sitt unike særpreg), men ved nærmere gransking åpenbarer det seg en ambisiøs potpurri. Her har sørstatshistorie og kristenladet overtro blitt blandet med Homers Oddyséen, og resultatet er en ganske enestående roadmovie som smaker fortreffelig. Ispedd umiskjennelig Coensk humor, selvfølgelig. Denne filmen har dessverre ikke fått samme klassikerstempelet som enkelte andre i filmografien, men kanskje det vil utvikle seg med tiden. Som en av de mest særegne og herlige komedier fra forrige tiår blir den nok ikke glemt med det første uansett.

86. The Man Who Wasn't There (2001)

Regi: Joel & Ethan Coen   Skrevet av: TP

Billy Bob Thornton leverer en gnistrende god tolkning som Ed Crane, mannen som har klekket ut en plan i beste Coen-stil. Brødrene, som har gitt oss fabelaktige filmer i en årrekke, presenterer her en film i svarthvitt som tar oss med tilbake til en glemt filmkunst. Men samtidig spriter de selvfølgelig opp filmen med ekstremt fargerike karakterer og et handlingsforløp som gjør at jeg omtrent klorer hull i godstolen. Filmingen og klippingen er utført med fantastisk dyktighet, og dette er en film som helt klart har gjort seg fortjent til en plass i kåringen.

85. Last Days (2005)

Regi: Gus Van Sant   Skrevet av: SH

Gus Van Sant tar for seg de siste levedagene til en narkotikaavhengig rockemusiker. Narrasjonen er ikke det spor viktig her. Filmen ønsker heller å skildre en tilstand enn å fortelle en historie. Hovedpersonen famler rundt omkring i en enorm og nedslitt villa, som framhever tomheten i livet hans. Lange og statiske innstillinger understreker denne kjedelige og ensformige hverdagen der ingenting skjer. En veldig depressiv film som er løst basert på Kurt Cobains siste dager. 

84. Lucky Number Slevin (2006)

Regi: Paul McGuigan   Skrevet av: KB

Paul McGuigan fikk sitt store gjennombrudd med denne filmen. Her har han klart å få til en herlig blanding av spenning og humor, som igjen kombineres med en perfekt miks av originalitet og smarthet. Hovedtvisten legger heller ikke noen demper på akkurat dette, og stemningen i filmen er fantastisk fra start til slutt. Gode rolleprestasjoner av skuespillerne og en svært så fascinerende, og fiffig, dialog legger ingen demper på ting. Rett og slett en film man aldri blir lei, og som lett kan anbefales.

83. Capturing the Friedmans (2003)

Regi: Andrew Jarecki   Skrevet av: AA

Sjelden er historier fra virkeligheten så sjokkerende. Familien Friedmans blir rystet da Arnold Friedman og en av sønnene blir arrestert, anklaget for å ha antastet og hatt sex med barn under private datatimer faren drev på kveldstid. Skillet mellom fantasi og virkelighet er ikke-eksisterende, og private hjemmeopptak viser familien på nært hold, som bryter sammen i et hagl av beskyldninger. Essensiell dokumentar som er rystende, og dessuten svært spennende.

82. The Royal Tenenbaums (2001)

Regi: Wes Anderson   Skrevet av: AB 

I Wes Andersons filmer kan følelser ofte drukne i det hyperstiliserte universet. Men The Royal Tenenbaums er den perfekte sammensmeltningen mellom den formelle og symmetriske (for ikke å snakke om ufattelig stilige) regien og ekte emosjonell slagkraft, og treenigheten kompletteres av den absurde og underfundige humoren som oppstår derfra. Historien om patriarken Royals gjenforening med sin familie er vakker og sår, og fortalt av en kronisk velkledd filmskaper som uanstrengt overfører sin stilsikkerhet til lerrettet.

81. Elephant (2003)

Regi: Gus Vant Sant   Skrevet av: SH

To ungdommer drar til skolen. De har tatt med seg våpen. Det fatale skjer. Gus Van Sant konsentrerer seg først og fremst om forløpet til denne grusomme hendelsen, som har mange likhetstrekk med massakren ved Columbine High School. Men han prøver ikke å besvare noen spørsmål. Han ønsker ikke å forklare hva som kan være årsaken til en slik tragedie. Dette får eventuelt bli opp til seeren. Kameraet følger elevenes vandring gjennom skolekorridorer i lange innstillinger uten at noe vesentlig skjer. På denne måten føler man seg fysisk til stedet i skolebygningen. Med Elephant vant Van Sant en velfortjent Gullpalme i Cannes. 

--------------------------------------------------------------------------------------------

Så, hva synes du om 2000-tallet? Enig eller uenig i denne listen? Hvilke filmer synes du var de beste? Kom med dine tanker i kommentarfeltet nedenfor.

Neste del av kåringen dukker opp på fredag.

Les også plassering 100-91