Her sitter jeg i Fredrikstad og grubler over hva jeg skal skrive om, for alt det spennende kildematerialet ligger i Trondheim. Så kom jeg på at jeg skrev en liten guide om Kevin Smith for en tid tilbake, som jeg bare kan modifisere litt og publisere. Lenge leve latskapen.

Kevin Smith blir ikke viet mye spalteplass når man skal snakke filmhistorie, men med Clerks. gjorde han i det minste en respektabel entré i Hollywood. Om man ikke har sett Clerks., kan jeg opplyse om at hans siste film var Zack & Miri Make A Porno.

Kevin Smith kan vel ikke beskyldes av noen for å være en stor auteur, og det er lett å avfeie mannen for å lage pubertale filmer uten noe særlig innhold. Innholdsløst eller ikke, filmene underholder i stor grad. Kanskje det er fordi jeg fortsatt er et barn, eller i det minste har beholdt barnet i meg, at filmene til Smith appellerer til meg.

Uansett, en liten presentasjon er vel på sin plass: Kevin Smith ble født i New Jersey, i det herrens år 1972. Med en trygg oppvekst begynte han på en filmskole, men droppet ut halvveis. Det var på filmskolen han møtte og ble kompis med Scott Mosier, som han senere skulle forme et fruktbart samarbeid med. De avtalte at førstemann som ble ferdig med et manus, skulle lage filmen med den andre som produsent. Smith fikk seg jobb ved en Quick Stop-butikk, som var grunnlaget for debutfilmen Clerks., og med det var plassene i hierarkiet til Smith og Mosier fordelt. Clerks ble produsert for den nette sum av $28 000, og spilte inn det hundredobbelte. For å finansiere filmen måtte han selge store deler av tegneserie-samlingen sin, og rundt 10 kredittkort ble ”tømt” for å få endene til å møtes. Filmen er spilt inn i den butikken Smith selv jobbet i, og for å få tomme lokaler måtte de skyte om natta. De som har sett filmen husker kanskje at Dante ikke får låst opp gitteret foran butikkvinduet, fordi noen har klistret tyggegummi i låsen. Det er gjort av den enkle grunn at det var bekmørkt utenfor, og da blir det vanskelig å selge en illusjon om at butikken er åpen. Siden filmen er skutt på nattestid, måtte Smith jobbe fulle skift bak kassa, før det var filmskaping etter stengetid. Man kan si hva man vil om Kevin Smith, men jeg vil påstå at dette i det minste vitner om en dedikert filmskaper.

Med lite penger på bok ble venner og kjente castet til filmen, og utgjorde et ensemble som skulle bli karakteristisk for Smiths filmer. Særlig karakterene Jay & Silent Bob er gjengangere i filmene(med unntak av Jersey Girl og Zack & Miri), og er de mest markante personlighetene i View Askewniverset. Navnet stammer fra navnet på produksjonsselskapet View Askew, og er betegnelsen på universet hvor Kevin Smiths filmer sirkler rundt. Det refereres hele tiden til hendelser som har gått for seg i andre filmer, og selv om filmene ikke har noen livsviktig forbindelse, anbefales de å se kronologisk for best mulig utbytte.

Så hva kjennetegner filmene til Smith, utenom karakterene og referanser til egne verk? Det er ikke Oscar-vinnende skuespill. Det er ikke nevneverdig godt foto, ei heller regi. Filmene scorer helt klart best på dialogen, som ene og alene er grunn nok til å sjekke ut mer av mannen. Raske og vittige replikker er ikke mangelvare, og til stadighet dukker det opp obskure og fantastiske samtaler om populærkulturen(jf. LoTR vs. Star Wars-diskusjonen i Clerks 2). Clerks. greide kunststykket å oppnå den høyeste aldersgrensen ene og alene på grunn av dialogen. Dette ville selvfølgelig være en sikker død for filmen, blant annet fordi videokjeden Blockbuster ikke tar inn filmer med denne aldersgrensen. De gikk til sak mot avgjørelsen, og en jury bestående av medlemmer fra National Association of Theater Owners overkjørte avgjørelsen, og aldersgrensen ble senket. Foruten dialogen finner jeg en varme(uklart begrep, i know) i filmene som man ikke ser i altfor mange av dagens komedier(med unntak av Apatow-komediene). Et eksempel er Chasing Amy, hvor man virkelig sympatiserer med karakterene, og som på en flott måte kombinerer komedie og drama.

Hvis man skal gå tilbake til litt av praten rundt Smiths kanon, kommer vi til ”den vanskelige andrefilmen”, nemlig Mallrats. Med Kevin Smith-kjenninger som Jason Lee og Ben Affleck på rollelisten, tjente den allikevel bare inn to tredjedeler av Clerks.(til tross for at Mallrats ble vist på 500 kinoer, mot Clerks. sine 50). Filmen ble med andre ord ingen stor suksess, selv om den i senere tid har fått en trofast fanskare. Til tross for den labre mottakelsen valgte Smith å caste både Lee og Affleck i hovedrollene til Chasing Amy, en film som utforsker forholdet mellom homofile og heterofile, og hva som skjer med to bestevenner når den parten får seg et kvinnfolk. Hyllet som en av Smiths beste filmer tjente den inn 12 millioner dollar, med et budsjett på 250 tusen dollar. Chasing Amy vant to Independent Spirit Awards-priser, for Jason Lee’s rolle og for beste screenplay.

Smith gikk videre til å harselere med religion i Dogma, en film som skapte store kontroverser da den kom. Med Ben Affleck og Matt Damon i hovedrollene som to engler og med Chris Rock som den svarte bestevennen til Gud – som ogs[ var svart – i en blodig og voldelig komedie, var det kanskje ikke så rart at den møtte stor kritikk blant katolikkene, blant annet for en referanse til at jomfru Maria hadde hatt post-Jesus-samleie med Josef. I etterkant mottak han omtrentlig 10 000 hatbrev i tillegg til tre dødstrusler, og på An Evening With Kevin Smith forteller han en artig anekdote om hvordan han selv deltok i en protest mot filmen, med en plakat som lød Dogma Is Dogshit(han fikk i tillegg skryt for den svært forseggjorte plakaten).

Med alt dette i bagasjen kom Jay & Silent Bob Strikes Back, den eneste Smith-filmen jeg ikke finner ekstremt morsom. Fullstappet med store og små cameos fra kjente skuespillere i Hollywood, følger vi den mest dynamiske duoen siden Lasse & Geir, i en film Smith uttalte at han lagde for å ha en film som ikke kunne bli angrepet for innholdet. De to karakterene opptrer med stort hell i de foregående filmene, men de klarer ikke å bære en hel spillefilm på sine skuldre. Dette var filmen som skulle lukke View Askewniverset, og hans neste film, Jersey Girl, skulle markere en ny retning i karrieren. Selv om jeg mener filmen har fått urettferdig hard medfart blant kritikerne, er det ikke til å stikke under en stol at en romantisk komedie uten den grove dialogen og Jay & Silent Bob ikke er det beste han har gjort. Med unntak av en svært morsom Will Smith-cameo og antydninger til sympatiske karakterer, huskes filmen best for å ha gått med 10 millioner dollar i underskudd, og med Bennifer på rollelisten ble det snakket om en post-Gigli-film. Det var med andre ord ingen stor suksess, og det var på tide for Smith å gå i gang med den mye omtalte og forventede Clerks 2. Historiene rundt skapelsen er mange, men den enkle forklaringen er vel at Smith ønsket å gjenopplive det flotte universet han hadde skapt(google it, folks). Filmen følger hovedrollene fra den originale filmen, Dante og Randal, og hvor de befinner seg 10 år senere. Mye er uforandret, og i tillegg til cameos av Jason Lee og Ben Affleck, finner vi en temmelig obskur sex-scene med et esel, og ikke minst den legendariske diskusjonen mellom fanboys av henholdsvis Ringenes Herre og Star Wars. I tillegg til å tjene inn det femdobbelte av hva den kostet, høstet Clerks 2 en åtte minutters stående ovasjon da den ble vist på Cannes(hvor Smith har premiert med 3 forskjellige filmer). Ikke en auteur, du liksom.

Smiths siste tilskudd i filmkanonen var fjorårets Zack & Miri, en helt kurant film med mye ubrukt potensiale. Jeg klarer helt fint å se for meg at den provoserte stort i USA, men da jeg så den slo det meg hvor harmløs den faktisk var. Nok en gang serveres vi mange kjente fjes(selv om vi ikke er i View Askewniverset lenger), småvittige replikker og litt av den berømte varmen jeg nevnte tidligere.

Normalt ville jeg brukt masse tid på å tegne et flott bilde av den pubertale tegneseriefreaken som lager filmer med høy latterfaktor og lite substans. Jeg ville lagt ut om hvordan han trakk seg i siste liten fra filmatiseringen av The Green Hornet, fordi han med et så gigantisk budsjett ikke ville ha kontroll over prosjektet. Jeg ville kanskje fortalt om det bisarre prosjektet med å følge Prince med videokameraer, hans tilsynelatende kjærlige forhold til Ben Affleck, eller hvorfor han lager de filmene han gjør. Jeg ville garantert slengt inn litt krass kritikk mot de som mener Kevin Smith sine filmer ikke har noe verdi utover litt prompehumor. Alt dette hadde jeg store planer om å gjennomføre, men så var det dette med jobb da. Hver dag. Og de timene man har fri, er det nesten for ille om man ikke skal nyte den varme sola og den kalde pilsen. Det har vært godt over 30 grader i Fredrikstad, og da har man ikke samvittighet eller mulighet til å sitte inne. Strengt tatt burde ikke du sitte her og lese dette heller, du burde komme deg ut i solen! Men jeg innser jo nå at dette ble rotete, uoversiktlig og lite meningsbærende. Litt som Kevin Smiths filmer, vil noen kanskje hevde. Pytt sann, det kommer en dag i morgen også, inntil videre anbefaler jeg alle å ta et dypdykk i filmografien til mannen, eller i det minste sjekke ut noen av An Evening With-filmene, det er definitivt verdt det. Om ikke annet, får du deg en god latter innimellom all den nitriste øst-europeiske filmen du ser! Og jeg lover deg, filmene til Smith er bedre enn både Terminator 4 og Transformers 2.

God sommer!