"Jeg er verdens beste regissør", proklamerte Lars von Trier i forkant av visningen av sin siste film, Antichrist, under Cannes-festivalen i år. Selv om han antagelig ikke var helt alvorlig (men kanskje litt), vakte denne uttalelsen mange reaksjoner fra fremmøtte medlemmer av pressen. Den danske filmskaperen har etterhvert bygd seg et rykte som provokatør i filmverdenen, og etter premieren ble det temmelig klart at det ikke ville forsvinne med det første.
Som mange utvilsomt har fått med seg skapte filmen mer furore enn noen annen i nyere Cannes-historie. Reaksjonene varierte fra noen genierklæringer og enda flere tilfeller av nådeløs slakt, til Dagbladet-skribentens berømte besvimelse. De kritikerne som umiddelbart anså filmen for å være et mesterverk virket å være i klart mindretall (eventuelt har de fått mindre spalteplass), den generelle konseusen ga inntrykk av at dette var avskyelig og støtende, men fascinerende. Ingen var uenige i det siste, uansett om de elsket eller hatet filmen. Ingen var likegyldige til den. Det er et umiskjennelig tegn på at Trier har skapt noe av verdi.

Dette er jo ikke første gang han deler sitt publikum. Dogme95-manifestet og bevegelsen som fulgte førte til minst like mye diskusjon som det pågår nå. Noen kalte det pretensiøst fjas, andre omfavnet det som en frisk ny retning innen filmen. At Trier er en fremtredende skikkelse har det aldri vært noen tvil om, selv om det kanskje kommer av det at han er blant de som skriker høyest også.

Antichrist har ikke skapt noen enighet blant anmelderstanden i norsk presse heller, terningskastmessig i alle fall. Det har blitt rullet noen seksere, en del treere og firere, i tillegg en hel haug med bunnkarakterer (får man inntrykk av). I Danmark derimot blir filmen visstnok nærmest unisont hyllet. Kanskje danske kritikere gir filmen en sjanse framfor å bare avfeie den med det samme? Eller er de bare partiske i sin landsmanns favør, noe deres norske kollegaer jevnlig blir anklaget for?

Jeg falt veldig for filmen selv, og vil gjerne unngå å bli ansett som unøytral på grunn av at jeg kun skal kritisere de negative reaksjonene. Men det jeg vil fokusere på er hvordan mange totalt har oversett alt filmen har å by på, bortsett fra de beryktede voldsscenene. En del har til og med anerkjent filmens styrker uten å la de telle med i helhetsvurderingen. Fokuset har vært på eksplisitt kjønnslemlestelse, uansett om det er snakk om VGs Jon Selås eller Filmbyens Simen Beck Thoresen. Fra flere retninger omtales filmen som en "spekulativ voldsfest", og sammenlignes i så måte med Saw-filmene. Jeg hadde selvsagt disse uttalelsene i bakhodet da jeg så filmen, og måtte si meg grovt uenig med dem etterpå.

Spekulativ? Jeg kan forsåvidt forstå et slikt synspunkt. Linjen mellom ambisiøs og pretensiøs er syltynn, tross alt. Jeg kan forstå de som mener at Trier har tatt munnen for full, at han ikke rettferdiggjør sine sterke virkemidler. Men verdiløse? Det går jeg ikke med på. Med tanke på tematikken er det definitivt rom for dem. Og i forbindelse med det har kjønnsorganer ganske relevant symboleffekt, det samme gjør dermed lemlestelse av dem. Dette er en såpass symboltung film at det nærmest er umulig å overse, så de som måtte mene at for eksempel filmens mest omtalte øyeblikk, klitorisavklippingen, kommer umotivert kan ikke ha fulgt godt nok med.
Denne, og de andre scenene som folk har reagert på, er forøvrig latterlig opphausset. Det dveles ikke ved dem, og de er langt, langt fra å være så drøye som enkelte har hevdet. Enhver link Saw-filmene blir i alle fall hinsides usaklig.

Som sagt, kjønnsorganer er relevante symboler i forhold til tematikken, som grovt kan beskrives med ett ord; kjønnsroller. Ingen grunn til å nyansere akkurat det, for kjønnsrollene som Trier portretterer er i sin mest grunnleggende form. De to hovedrollene, i Willem Dafoe og Charlotte Gainsbourgs skikkelser, er aldri noe mer enn Han og Henne (alle andre som dukker opp i filmen har sågar fått ansiktet sitt sladdet), og poenget hamres ytterligere inn ved at hytta de befinner seg i har blitt kalt Eden.
Mannen er som mannen er, analytisk og rasjonell, mens kvinnen er et høyst ustabilt følelsesvesen. Når Avkommet dør, feiler Kvinnen i sin omsorgsrolle, og Mannen trer inn beskytterrollen for å hjelpe Kvinnen ut av skyldfølelsen. Når filmen portretter så definerte kjønnsroller, hva er vel mer passende enn kjønnenes respektive kjønnsorganer, som mer enn noe annet, i alle fall utseendemessig, skiller de fra hverandre?

Selv om det er penis og vagina som er mest i fokus, er det ikke kun det som folk har funnet støtende. Av de som har tatt seg bryet med å grave litt dypere, har mange anklaget filmen for å være kvinnefiendtlig. Trier har i flere filmer tatt for seg kvinnekarakterer som går til grunne. Til sin egen sadistiske fornøyelse, vil enkelte onde tunger påstå. Uansett om det er tilfelle eller ikke, han har åpenbart et anstrengt forhold til det motsatte kjønn. Anklagen om kvinnefiendtlighet blir i så måte langt mer legitim og saklig enn voldsspørsmålet. Ikke bare er Hun et skjørt og ustabilt vesen som er totalt tafatt mens hun bryter sammen, mens Han holder roen og vettet samtidig som han i all sin mannlige autoritet prøver å lose Henne gjennom sammenbruddet; det antydes i tillegg at det ganske enkelt er i kvinnens natur å være ond. Filmens tittel kobles i det hele tatt utelukkende med kvinnekjønnet.

Det har vært mye snakk om hvordan filmen ble til, nemlig som følge av at Trier prøvde å skrive seg ut av en tung periode. Den skal etter sigende ha vært langt mer alvorlig enn den jevne depresjon, noe som kommer relativt klart til uttrykk i filmen. Jeg tviler ikke på at skapelsesprosessen har vært en katartisk opplevelse for regissøren, men er det egentlig hatet mot kvinnen han uttrykker her? Til tross for at Han er den som er i stand til å kontrollere seg selv og tenke klart, lar han seg fullstendig dominere av Hennes eksplosive følelsesutbrudd og seksuelle framstøt. Hans vitenskaplige og høyst rasjonelle metoder for å hjelpe og kurere Henne (Han er psykiater) kommer også til kort, mildt sagt, og Han feiler dermed totalt i sin rolle som beskytter. Han fremstår sånn sett like tafatt som Hun gjør, og er på veldig mange måter underlegen den emosjonelle kraften Hun utviser. Dette er tross alt til en viss grad en skrekkfilm, og Han er den jagede. Er det hat Trier uttrykker ovenfor kvinnen, eller er det ren og skjær frykt? Frykt sprunget av å forholde seg til noe han, som så mange andre menn, ikke forstår? Eller er dette misantropen Trier som kritiserer Mennesket i seg selv, uavhengig av kjønn?
Jeg har ikke tenkt å gå inn på videre analyser. Hensikten er å vise at det faktisk er grunnlag for det, og at det er aspekter ved filmen utover de som har skapt kontroverser som er verdt å diskutere.

Men la oss gå tilbake til kontroversene, for ikke å snakke om de mye omtalte kjønnsorganene. Filmen har nemlig støtt folk av flere grunner enn de som allerede er nevnt, blant annet på grunn av dens løsslupne holdning til å vise kjønnsorganer i fri bevegelse. Den går faktisk så langt som å vise penetrering i sakte film. Dette er selvsagt sjelden kost.
Vi har kommet lang vei siden man rynket på nesen over bare ankler, men kjønnsorganer virker å være the final frontier. Min personlige mening er at folk flest har en hysterisk holdning til noe så naturlig som nakenhet. Jeg anerkjenner selvsagt at kjønnsorganene representer noe som er langt mer tabubelagt enn for eksempel en fot gjør, og de mye diskuterte penisene som glimter med sitt utilslørte nærvær i Watchmen og Forgetting Sarah Marshall tar gjerne litt for mye oppmerksomhet fra filmene selv. Men at man kan tillate seg slikt i publikumsvennlige storfilmer som de nevnte viser at man stadig kan tøye grensene for hva som er akseptert, og at folk begynner å få en mer avslappet holdning til noe så ufarlig som en kroppsdel.

Det å tøye grenser er åpenbart noe som ikke er Trier imot, heller. Selv vil jeg ikke avfeie reaksjoner på penetrering on-screen som ren hysteri, for det kan faktisk være at det er å strekke strikken til bristepunktet. Ikke nødvendigvis fordi det er frastøtende, men man må jo spørre om det er nødvendig? Eller er det bare regissøren som har bestemt seg for å leke provokatør? Jeg må innrømme at jeg ikke er tvil om at Trier ventet i spenning på reaksjonene disse infamøse øyeblikkene ville fremkalle.

Til tross for alt som kan tolkes som billig provokasjon, har Antichrist mer å fare med enn å bare være kunstforkledt torturporno. Og uansett hvor god eller dårlig man anser filmen for å være, er man nødt til å anerkjenne fotoarbeidet, estetikken og atmosfæren, for det første. Fotograf Anthony Dod Mantle har gjort en prisverdig jobb og skapt blendende vakre bilder og komposisjoner. Prisverdig anså Cannes-juryen også Charlotte Gainsbourg for å være, og forærte henne prisen for beste kvinnelige hovedrolle. Hun og motspiller Dafoe går mye lenger enn hva som er vanlig for de fleste skuespillere, og spesielt Gainsbourgs prestasjon må ha vært utmattende.

Selv lot jeg meg fascinere såpass av denne filmen at bare en håndfull kan måle seg, men likevel må også jeg innrømme at den ikke er perfekt. I lengden blir den temmelig overlesset av symbolikk, og epilogen som avslutter filmen er uelegant og haltende til en nesten komisk effekt. Men det er godt å ha en filmskaper som Trier, som tør å være så ambisiøs, som tør å tråkke over streken, og som tør å ikke holde igjen.