Helt siden filmens barndom har den vært ansett som et kraftig medium. Røverhistorier, som den om kinopublikum som løp ut av salen i da de så innstillingen av et tog som kjørte mot dem, eller underbevisst reklame i form av enkeltframes som skal selge Cola og popcorn, gir et godt bilde av hvilken kraft man antar at mediet kan ha. Selv om det kanskje er voldelige dataspill som er hovedfokus for dagens mediepanikker, ser vi fortsatt restriksjoner i bruk, blant annet ved aldersgrensene som settes på kinofilmer. For det er vel underforstått at disse er der for å verne mindreårige mot potensielt skadelig materiale?

Filmpåvirkning var et hett tema i populærdebatten i Columbine-saken (The Matrix), Virginia Tech-saken (Oldboy) og litt lenger tilbake, da de to guttene Robert Thompson og Jon Venables i 1992 drepte den toårige James Bulger. Britisk presse ga Child’s Play 3 hovedskylden, og The Sun oppfordret alle sine lesere til å ”Burn Your Video Nasties” for ”the sake of ALL our kids”. Det ble lite belyst at guttene ikke helt sikkert hadde sett filmen (!), og at omsorgssvikt og dårlige oppvekstsvilkår nok hadde mer å si enn en middelmådig ”video nasty”. Men det er ikke dermed slik at filmen ikke kan ha vært inspirasjon for måten drapet skjedde på, og en kan derfor ikke fullstendig utelukke en form for påvirkning. La oss utvide fokuset litt, og se på medieeffekter som helhet.

Vi finner gjerne et motsetningsforhold i synet på medieeffekter: vi har de som mener at filmatisert vold selvfølgelig påvirker, om ikke umiddelbart, så i hvertfall over tid. Så har vi de som mener at filmvold selvfølgelig ikke påvirker, siden vi er selvstendige, aktivt tenkende mottakere. Mange mener også at det å se medievold kan minske risikoen for at en selv utfører vold, gjennom det som kalles katarsisteorien (katarsis = renselse). Dette stammer helt tilbake til Aristoteles, som mente at det å se tragedier kunne gi publikum emosjonelle renselser fra negative følelser som frykt og skam. Men debatten er mer nyansert enn disse motsetningene, noe vi kan se i kompleksiteten i forskningen på området.

For det første er det en rekke variabler å ta hensyn til i studiet av påvirkning. Hvem utfører volden? Dersom skurken dreper en goodguy føler vi gjerne avsky, mens vi gjerne føler sympati for helten, også i mange av drapshandlingene hans (som Indiana Jones, James Bond). Hva fører volden til? Blir den belønnet eller straffet? Er det virkelig- eller dramatisert vold? Påvirkningspotensialet øker med økt realisme, så en drapsscene i La Haine er mer tilbøyelig til å påvirke oss enn noe tilsvarende i Kill Bill eller Pulp Fiction. Hvem som mottar budskapene er også viktig å ta hensyn til. I debatten rundt medievold er det jo som regel slik at ”vi” ikke blir påvirket, men heller en forestilt gruppe med svakerestilte som trenger samfunnets beskyttelse. Er dette riktig? Mange mener at om forskerne tok funnene sine på alvor, ville de erkjent at alle blir påvirket, også forskeren selv. I tillegg må man ta hensyn til kontekst: hvor man ser volden, hvem man ser volden sammen med, hvor mye annen vold man har sett og så videre. Påvirkningspotensialet er forskjellig når man ser Schindler’s List i skolesammenheng heller enn som popcorn-underholdning på Vigrid-årsmøtet. Og ikke minst så er det viktig å vite hva som menes med ”påvirkning”. Snakker man om direkte påvirkning på atferd, slik tilfellet ofte er i henhold til skolemassakrer og moralske panikker? Er det langsiktig, gradvis påvirkning, slik at man blir stadig mer immun mot de groteske voldshandlingene?

Selve påvirkningen er også vanskelig å dokumentere. Albert Bandura forsøkte på 60-tallet å vise sammenhengen mellom film og barns atferd gjennom sitt ” bobo-dukke”-eksperiment. Barn som fikk se en film av en mann som slo en dukke var mer tilbøyelige til å utføre samme handling på en dukke i virkeligheten (i en test-situasjon), enn de som ikke hadde sett filmen. For å øke relevansen byttet de senere dukken med en klovn, og fortsatt var det slik at de som hadde sett filmen i forkant var mer tilbøyelige til å utføre voldelige handlinger. Dersom dette skal fungere som bevis for filmpåvirkning til vold, må man ta som utgangspunkt at man blir stilt ovenfor situasjoner tilsvarende de i filmen, i den virkelige verden. Det er gjerne slik at vi etter en voldsfilm har flere valg enn bare det å slå eller ikke slå klovnen. Vi kan kanskje bli litt mer aggressive (hvor mange har vel ikke hatt lyst til å bokse litt etter å ha sett Rocky?), men så ignorere dette, eller gjøre noe konstruktivt, som å gå på trening eller løpe oss en tur. Det er senere blitt utført flere og bedre forsøk, men de har alle til felles at de ikke kan gjenskape situasjonen i det virkelige liv. Dette er særlig et tankekors for tilhengere av at filmvold påvirker oss – for vil det da være etisk forsvarlig å prøve å bevise dette på mennesker i det virkelige liv?

Men selv om situasjonen er såpass kompleks, betyr ikke dette at man ikke har gjort forskningsmessige fremskritt. Majoriteten av forskere har erkjent at immunisering er den fremste effekten av eksponering for medievold. Ved å se store mengder vold over lengre tid, vil vi venne oss til og desensitiveres ovenfor innholdet. Jeg kan best illustrere dette med å referere til en leilighetsvask jeg gjennomførte for noen dager siden i Spania. I starten hylte og skrek jeg ved alt som ga assosiasjoner til kakerlakker, mens jeg mot slutten (nesten) uredd høvla over gulv, skap og sofakroker som en Dirty Harry på speed, med moppen som min Magnum. Vi venner oss jo til ting. Men selv om dette gjelder ovenfor det å se medievold, er det ikke nødvendigvis slik at vi blir immunisert ovenfor vold i virkeligheten, og enda mindre sannsynlig at vi blir mer tilbøyelige til selv å utføre voldelige handlinger.

Bushman og Anderson gir (til tross for sin tilnærmede voldspåvirkende fundamentalisme) et godt bilde av dagens forskingsmessige ”konsensus”, ved å trekke en parallell mellom røyking og lungekreft, og mediert vold og aggressivitet. For det første er det ikke slik at alle som røyker får lungekreft, og ikke alle som får lungekreft røyker.  Ikke alle som ser voldelige filmer blir aggressive, og ikke alle som blir aggressive har sett en voldelig film. For det andre er ikke røyking den eneste faktoren som fører til lungekreft, men det er en tellende faktor (film er altså ikke den eneste faktoren som fører til aggressivitet, men en viktig faktor…). For det tredje kan den første sigaretten ofte gjøre personer kvalme, mens gjentatt bruk reduserer kvalmen og fører til økt behov for sigaretter. For det fjerde er det slik at korttidseffektene av å røyke er temmelig uskyldige, og vil forsvinne med tiden. For det femte er de langtidsmessige og økende effektene av røyking ganske alvorlige. Røyker man en 20-pakning hver dag i 20 år, er det klart at sjansen for lungekreft øker betraktelig.

Men for at denne parallellen ikke skal stå som en ”fasit” i voldspåvirkningsspørsmålet (noe det selvfølgelig ikke er), vil det være fruktbart å presentere flere perspektiver. I forskningsøyemed har det blitt vanlig å spørre hva publikum gjør med mediene, heller enn hva mediene gjør med publikum. Ingen representasjoner er fullstendige, og det er nettopp ikke selve volden vi ser på skjermen, men en re-presentasjon. Budskapene, som da ikke er entydige, men mangetydige, må tolkes av et publikum. Publikum er heller ikke en enhetlig gruppe, så det vil alltid være noen med referanserammer som tolker volden i en negativ retning, mens andre oppsøker vold aktivt og tar glede av å se dette. Forskningsresultater har vist at det gjerne er de med aggressive tanker og atferd som har preferanser for å se medievold, så muligens er ikke påvirkningsforskningen helt representativ. For ikke å snakke om de utallige alternative budskapene som finnes der ute. Man kan se Gudfaren en dag og Gomorra en annen. Det er langt mellom Trainspotting og Entourage i rusmiddelfremstilling. Vi må hele tiden velge hvilke budskap vi støtter oss til.

Men det er alltid noen budskap som råder. Et perspektiv som fortjener spesiell oppmerksomhet, er Karen Boyles fokus på hvordan vår kultur ”konstruerer” maskulinitet. Siden det nesten alltid er menn som utfører de voldelige handlingene, spør hun seg hvorfor ”kjønn” skal være en tellende variabel for identifikasjon, og deretter imitasjon. Ofte er dette det eneste karaktertrekket som gjerningsmenn har til felles med sine påståtte sjelefrender i filmuniverset (mens alder, holdninger, venner ikke nødvendigvis stemmer). Hvorfor identifiserer ikke kvinner seg med karakterer som kanskje har mer til felles med dem, enn de vage koblingene det er mellom mange voldelige menn og filmskurker? Boyle mener altså at dette kan besvares med hvordan vi som kultur konstruerer ”mannen”. Filmer viser voldelige menn som idealer, gutter skal leke med actionfigurer og ikke Barbie, de skal drive med fotball og ikke ”femi”-idretter som turn eller dansing, menn skal ikke gråte og så videre, og så videre. Hun argumenterer videre for at denne forklaringen sjelden gis støtte, siden det da ikke er noen enkle, sensurerbare løsninger. En kultur tar sjeldent et oppgjør med fundamentet i seg selv.

Filmvold er altså ikke budskaper som sprøytes direkte inn i hjernene våre og gjør oss til zombier. Og selv om vi kanskje aldri får et absolutt svar på om film påvirker oss eller ikke, kan det, som Ingunn Hagen skriver, være mer konstruktivt å flytte fokuset over på oss selv. Hvorfor lar vi oss underholde av vold? Hvis filmisk vold immuniserer oss eller gir oppskrifter for voldsutøvelse, er vi da villige til å gi avkall på denne representasjonsformen? Det er liten tvil om at mediert vold påvirker, og selv om filmen kan unnskyldes for sin dramatiserte karakter, bidrar den til en voldsfylt kultur. Er egentlig alle vi filmelskere tikkende bomber? Eller er det slik, som Aristoteles påstod, at filmene renser oss? Trenger vi aldersgrenser på kinoene? Og er det ikke relevant å tro at filmen kan påvirke oss, når så mange mener at reklame gjør nettopp det? Kjør debatt!

Videre lesning: 
Media Violence Research: http://www.time.com/time/arts/article/0,8599,1612724,00.html 
The Movie That Motivated Cho?: http://en.wikipedia.org/wiki/Media_violence_research

Kilder: 
Wikipedia; Media and Violence: Gendering the Debates (Karen Boyle 2005); Media Violence and the American Public: Scientific Facts Versus Media Misinformation (Bushman & Anderson 2001), Medias publikum (Hagen 2000)