Spoileradvarsel: Har du ikke sett Die Hard så bør du lese dette etterpå.

Akkurat når politiet skal forsøke å komme seg inn i Nakatomi Tower, mens en svett og blodig John McClane forbanner idiotene i LAPD, gjør terroristene, eller ranerne, seg klare til å skyte tilbake. Og akkurat rett før politiet starter angrepet kommer en ny terrorist inn i bildet. Dette er Uli (Al Leong), han ser asiatisk ut, noe ingen andre av Hans Grubers menn gjør, han har en merkelig bart-og-skjegg kombinasjon gående, og et maskingevær som ser kraftig ut. Han er den som står nærmest inngangen der politiet vil bryte seg inn. Han finner sin plass bak et glasskap med sjokolade, og der, rett før skytingen starter, rett før menn skal dø som fluer, tar lysten overhånd. Han ser seg rundt for å se om noen ser han. Det klippes videre; politistyrkene kommer nærmere inngangen, McClane er fortsatt forbannet og Hans Gruber har fortsatt god kontroll. Så klippes det igjen til mannen bak sjokoladeskapet som nå sitter og trykker i seg en sjokolade, en Crunchy tror jeg, og ser ut til å ta det hele ganske rolig.

Dette er mitt favorittøyeblikk i Die Hard, og står for meg som det perfekte signal på at dette er en film som setter underholdning foran handling. For historiens del trengs ikke denne lille seansen i det hele tatt, dette er en person som knapt er med i resten av filmen, McClane skyter han ned i den neste scenen han er med i. Selv om scenen i seg selv hadde gjort seg utrolig bra som reklame, tror jeg ikke det er snakk om noe særlig med produktplassering, for det er vanskelig å se hvilken sjokolade han faktisk spiser (i hvert fall for meg, som ikke er så kjent med det amerikanske utvalget). Slik jeg ser dette er det ment som en liten avledning før spenningen og skytingen setter i gang igjen. Nervene kan ikke være på topp hele tiden og på det vis fungerer slike avledninger ypperlig for å roe ned situasjonen et lite sekund før pulsen igjen kan settes på prøve.

Det beste med hele denne sjokoladesekvensen er i grunnen blikkene til Uli. Han ser seg rundt før han tør å ta seg en sjokolade. Dette er naturligvis ikke overraskende når man skal stjele en sjokolade, men i denne situasjonen gir det ingen mening: de er i ferd med å stjele 600 millioner dollar, han skal om mindre en to minutter ta livet av et par politimenn. Det er ikke veldig sannsynlig at det er sjokoladen som i tilfellet får han dømt til fengsel.

Og dette er ikke den eneste slike episoden i Die Hard. Rett før Uli stjeler sjokoladen finner vi en annen avledning som er på nippet til parodisk. En av de tøffeste politimennene som er på vei mot tårnet stikker seg på en rosebusk, han stopper opp sier au og rister med hånden. Avledning i ordets mest korrekte forstand finner man kanskje når John McClane løper rundt i tårnets øvre etasjer og stopper nesten opp når han kommer forbi en plakat med en toppløs dame. Denne plakaten passerer han til og med to ganger.

Men hvordan passer dette inn i en film der en gjeng såkalte terrorister holder et trettitalls gisler fanget, til og med i et tårn som omsider sprenges ganske kraftig, og en mann faller ned fra et vindu? Jeg tror ikke denne filmen kunne bli laget slik etter 2001 og ser dette som et eksempel på hvordan amerikansk film endrer seg sammen med samfunnet, samtidig som den også er et eksempel på en ufarliggjøring av samfunnsproblem som nok er noe typisk for amerikansk filmindustri.

Terrorbildet på slutten av 80-tallet var annerledes enn et drøyt tiår senere. Terroristene i Die Hard kommer fra Tyskland, selv om de i den tyske, dubbede utgaven sies å være bare generelt fra Europa. I Tyskland hadde man Rote Armee Fraktion (Baader Meinhof-banden) samt Svart Septembers München-aksjon i 1972, og terror var et problem. Hans Gruber krever å få løslatt sine brødre i fengsel og referer til terrorgrupper i Canada, Nord-Irland og Sri Lanka. Dette er langt unna Midtøsten. Samtidig så er altså ikke disse tyskerne terrorister, de er ranere som utgir seg for å være terrorister. Filmen hadde vært en helt annen dersom dette hadde vært hardbarkede terrorister, og den hadde også vært en helt annen uten disse små avledningene. Disse to faktorene; at det ikke er terrorister, men ranere og at filmen har komiske innslag er med på å ufarliggjøre filmen. Ranere er ikke så skumle som terrorister, selv om de skyter politimenn; de er bare sleipe, heldigvis ikke fundamentalistiske. Her spiser de til og med sjokolade før de skal skyte. Humoren i filmen er nok også en av grunnene til at filmen har holdt seg så pass godt i over tjue år.  

Den viktigste årsaken til at filmen tillater all underholdningen og publikumsvennligheten er nok at handlingen har sine svakheter. At en barfota John McClane skal ta livet av alle slemme og vinne tilbake kona si, mens LAPD og FBI bare skaper trøbbel er nok ikke det mest sannsynlige utfallet av situasjonen. Dette er selvsagt lettere å svelge når man innstiller seg på at dette er pur underholdning. Da kan troverdigheten komme litt i andre rekke. Man bryr seg ikke så mye om realismen og tillater at selv de mest ariske av ranerne ser ut til å være bedre i engelsk enn tysk. Klarer filmen å underholde publikum, lar publikum det kritiske blikket være og lar seg rive med i underholdningen.

Dette er sikkert relativt opplagt; at Die Hard er underholdning og ikke ramme alvor er ingen sjokkerende uttalelse. Allikevel er det interessant å se hvordan man kan lage enkel underholdning av noe som ser ut som en svært dramatisk og skremmende situasjon. Spennende er et selvsagt, men ikke skremmende. Den forskjellen skal min mann med sjokoladen ha deler av æren for.

Terror er et begrep som har forandret seg siden 1988. Actionfilmen har nok også forandret seg siden da. En vanlig mann med store muskler og kjeften full av fy-ord kommer nå ofte kort i forhold til superhelter med metallmuskler og blanke tenner. Skyting og dreping er det bare å fortsette med, den banningen derimot, den blir litt voldsom. Bablende, hatende terrorister finner man nok av i dagens Hollywood-action, de sprenger en del, men lykkes aldri særlig lenge og de overrasker aldri med å spise sjokolade.